Jeg tuslet oppover Karl Johan. Rett før jeg krysset kirkegata møtte jeg en fantastisk mann jeg kjenner ganske godt. Han har et hjerte av gull, og ser alltid det gode i de han møter. Vi kaller han “Per”. Per er sprøytenarkoman og bostedsløs. Han fikk en vanskelig start på livet, og det gikk etterhvert slag i slag til han endte opp der han er nå. Sist jeg møtte Per, var for ca 2 år siden. Da skulle han snart på avrusing, ikke for første gang, ikke for andre gang og heller ikke for tredje gang. Da han var ferdig på avrusing, stod han der, uten jobb, uten bolig og uten noe som helst nettverk utenfor dopmiljøet. Veien tilbake var med andre ord ikke lang.
Da jeg møtte Per nå, var han blitt tynnere, mer utslitt, han hadde eldes flere tiår de siste to årene, og som han sa “Ellen, jeg står ikke med en fot i grava lengre, jeg står der til knes med begge beina og veit ikke hvordan jeg skal komma meg ut”
Per er desverre ikke noe unikt tilfelle. Alt for mange som er ferdig på avrusing er tilbake til det samme helvetet etter kort tid på grunn av mangel på oppfølging, bolig, jobb osv. Det er ikke noe poeng å få mennesker på avrusing hvis det ikke er noe tilbud og oppfølging etterpå. Ettervern er alfa og omega!
Det må en skikkelig satsing til. Både med tanke på de tyngste rusmisbrukerne, slik som Per, men også for den største gruppen av rusmisbrukere: de som ruser seg på alkohol, amfetamin, hasj og misbrukere av legeordinerte vanedannende tabletter.
Hvis ikke ettervernet blir bedre, så dør vennen min snart.
Ellen.
(bilde fra http://zinnamindatter.vgb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar